Martha Nussbaum
Martha Nussbaum (pikenavn: Craven) er født i New York 06.mai 1947. Hennes akademiske interesser er særlig innen gresk filosofi, politisk filosofi og etikk. Hennes PhD tok hun i 1975, 28 år gammel, og ble samme år professor ved Harvard University (Massachusetts og USA eldste institusjon innen høyere utdanning). Her underviste hun i filosofi frem til 1984. Da fikk hun et professorat ved Brown University (Rhode Island) og ble her i 10 år før hun flyttet til Chicago og begynte som professor ved University of Chicago i 1995. Hun er nå professor i ”Law and Ethics” ved samme universitet.
Innledning
Martha Nussbaum (pikenavn: Craven) er født i New York 06.mai 1947. Hennes akademiske interesser er særlig innen gresk filosofi, politisk filosofi og etikk. Hennes PhD tok hun i 1975, 28 år gammel, og ble samme år professor ved Harvard University (Massachusetts og USA eldste institusjon innen høyere utdanning). Her underviste hun i filosofi frem til 1984. Da fikk hun et professorat ved Brown University (Rhode Island) og ble her i 10 år før hun flyttet til Chicago og begynte som professor ved University of Chicago i 1995. Hun er nå professor i ”Law and Ethics” ved samme universitet.Hennes mest kjente bok The Fragility of Goodness (1985), om etikk i gresk filosofi, gjorde henne kjent over store deler av verden innen de humanistiske fagene. Hun jobbet mye sammen med nobelprisvinneren i økonomi Amartya Sen på 1980 tallet. Disse to forsøkte å danne et alternativ til den vanlige oppfatningen av utvikling som sier at all utvikling handler om økonomi og at fattigdom handler om mangel på inntekt. De hevdet at muligheter (eng: capabilities, som for eksempel mulighet til å bli gammel, kunne delta i økonomiske transaksjoner, delta i politisk aktivitet) er en grunnleggende del av utvikling og at fattigdom handler om mangel på muligheter. Som mange andre av hennes arbeider, tar også denne ”mulighet tilnærmingen” et utgangspunkt i aristotelisk filosofi.
Hun har vært forsknings konsulent for World Institutt for Development Economice Research i Helsinki, leder for Committee on International Cooperation og Committee on the Status of Women for The American Philosophical Association, og leder pt denne foreningens Committee for Public Philosophy (hun har også vært president for denne foreningen i en periode). Hun har også vært styremedlem av American Council of the American Academy of Arts and Sciences og styremedlem av American Council of Learned Societies. I 2004 vant hun heder og ære gjennom en pris kalt Assosciation of American University Publishers Professional and Scholarly Book Award for Law. Hun er “æresdoktor” ved 25 ulike universiteter i USA, Canada, Asia og Europa, og blitt tildelt en rekke “ærespriser” fra ulike læresteder verden over.
Innledning
Hiding from Humanity (2004) og Upheavals of Thought (2001) er egentlig skrevet for et bredere publikum enn akademiske filosofer og deres studenter. Bøkene er ”gode” å lese.
Noe av det som gjør disse bøkene interessante er måten som Nussbaum tar opp et tema som hun på indirekte måte har behandlet i tidligere bøker, nemlig emosjonell tenkning. Hun har tidligere forfektet at litteratur appellerer til våre følelser. Litteratur kan for eksempel forårsake at vi føler sympati for enkelt personer og at dette kan ha en positiv moralsk innvirkning på hvordan vi ser på verden. Emosjonell tenkning handler om hvordan emosjoner spiller en rolle som premissleverandør i en tankerekkefølge eller slutning.
Dette skaper et problem for Nussbaums liberale politiske standpunkt. Problemet er at selv om sympatibasert tenkning synes å støtte en liberal overbevisning, er der andre former for emosjonsbasert tenkning som synes å ha en tendens til å lede konklusjoner som er stikk i strid med liberalisme. Et eksempel på dette kan være anti-semittismen som Richard Wagner forfekter i boken Judism in Music (1894), og følelsene som han bygger sitt standpunkt på.
En del følelser[i] bør utsettes for en rasjonell undersøkelse, slik at man følger fornuft og ikke følelser. Dette stemmer imidlertid ikke helt overens med Nussbaums standpunkt om følelsenes etiske posisjon. Hvordan skal man unngå en systematisk feilkilde som emosjonell tenkning ofte synes å bringe med seg, uten å ta den tradisjonelle konklusjonen om at man skal følge fornuften og ikke følelser? Løsningen som Nussbaum anbefaler i HH og UT er at mens enkelte følelser er gode og verdt å følge, så er enkelte andre ikke det.
Emosjoner og dømmekraft (judgement)
Under Nussbaums moralske og politiske program ligger en teoretisk standpunkt i forhold til hva emosjoner er. Hennes ståsted er en utgave av et ekstremt ”kognitivistisk” posisjon som går helt tilbake til de gamle stoikerne, som fastslo at alle emosjoner er ganske enkelt former for dømmekraft.
I hennes diskusjon av medfølelse, eudaimonia (UT, s.322-327) gir hun et interessant og nærmest overbevisende svar til anti-stoikerne som hevder at man kan ha en relevant dømmekraft uten lidenskap (passion). Hun siterer fra boken Emilie til Rousseau og sier at det å se en persons lidelser, ”uten å føle dem”, er å ikke kjenne dem. Dersom Emilie ser lidelse uten å føle den, blir den ikke en del av hans ”kognitive repertoar slik at den vil påvirke hans handlinger, gi ham motiver og forventninger, og så videre (UT s.323).
En del av betydningen til emosjoner har ligger i det at de forbinder dømmekraft til andre psykologiske funksjoner, noe som ren tankevirksomhet ikke klarer alene. Men er ikke smerte vi føler på grunn av andres misgjerninger en ”affekt” og ikke dømmekraft? Nussbaum svarer til dette ved å spørre ”hva er denne smerten vi føler?” Smerte er ”om” eller ”rettet mot” personen som lider en misgjerning, og jo mer vi spesifiserer dette, desto mer blir smerte en kognitiv tilstand (UT, s.325-326).
Forskjellen mellom Nussbaum og ikke-kognitivister er ikke så mye en forskjell på hvordan man oppfatter emosjoner, men en forskjell på hvordan dømmekraft er involvert. Nussbaum snakker noen ganger som om enhver intensjonell mental tilstand handler om dømmekraft, og sier at emosjoner er ”verdi ladete intensjonelle holdninger mot objekter” (UT, s.79). Det sterkest argumentet jeg har mot denne ekstreme form for kognitivisme er at jeg kan ha en emosjon uten en tilhørende dømmekraft. Ta for eksempel mine følelser mot edderkopper. Selv om jeg vet at edderkopper ikke er farlige, trekker jeg hånden min bort når den berører en. Min dømmekraft sier at edderkoppen er ikke farlig, men allikevel er jeg redd for edderkopper. Nussbaum forklarer dette ved at ”emosjoner kan ofte være irrasjonelle fordi de ikke passer til deres objekter” (UT, s.279). Hun bruker faktisk et helt kapittel i UT for å overvinne dette problemet. For å klare dette bruker hun en psykoanalytisk perspektiv for menneskelig utvikling. Hun bruker også samme perspektiv i HH.
Psykoanalyse
Avgjørende for Nussbaums psykoanalytiske beskrivelse av menneskelig utvikling er en idé uttrykt hos Freud i hans berømte formulering: ”Hans majestet barnet” (UT, s.192). Hun fastholder at så snart barnet forstår at dens omsorgsperson er et uavhengig vesen, med verdier og hensikter som er annerledes enn det å tilfredsstille barnets behov ”føler barnet at denne atskillelsen skaper en voldsom sinne” (UT, s.210). Dette skaper en ”ambivalens krise” hos barnet og er kilde til mange ”onde” følelser som sjalusi og misunnelse.
Dette sinne er også kilde til det Nussbaum kaller ”primitiv” skam, en følelse som oppstår når barnet forstår at det ikke er omnipotent, men faktisk avhengig av andre” (HH, s.183). Dette er også når skyld begynner å utvikle seg. Barnet begynner å forstå at det finnes ”onde” sider av en selv. Barnet reagerer med en strategi for å ”viske ut alle onde sider med gode sider, skadelige handlinger med kjærlige handlinger… Dermed oppstår det hos barnet en idé og rettferdighet og reparasjon”. (UT, s. 215)
”Krigen” mot skam
Nussbaum kjemper mot særlig en form for skam, som hun kaller ”primitiv” skam. Hun sier at denne skammen er nært knyttet til den infantile narsissismen, hvor man ønsker å være en omnipotent hersker over andre. Det er følelsen vi får når vi oppdager at vi ikke har ubegrenset med makt eller er perfekte. Hun bruker ”primitiv” skam i et resonnement som er ment til å avlegalisere en sosial mekanisme som er basert på skam, nemlig stigmatisering av ulike grupper av mennesker som manglende på en eller annen måte, sette dem i kontrast til sin egen gruppe, og det å ta ens egen gruppe som standard for normalitet.
Vårt motiv for å gjøre dette, hevder hun, er vår ”primitive” skam: ”…vi savner den lykksalige enheten med våre mødre som vi hadde før vi ble tydelige individer, og søker derfor en surrogat lykksalighet…ved å gå inn i den normalegruppen” (HH, s.219), Nussbaum argumenterer også mot andre (ikke primitive) former for skam. Kjernen i denne argumentasjonen er hennes refleksjoner over en annen emosjon som tjener noen av de samme funksjonene – nemlig skyld, og hun hevder at skyld er en overlegen emosjon til skam.
Forskjellen mellom skyld og skam er at skyld fokuserer på handlingen og trenger ikke omfatte hele personen ved å se på hele personen som totalt ubrukelig. Skyld, sier hun, er en form for sinne man retter mot seg selv og er en respons på skade. Dermed er skyld, til forskjell fra skam, koblet til en anerkjennelse av andres rettigheter. Skyld sikter mot konstruktive resultater, som for eksempel å gjenopprette relasjoner med personer som er blitt skadelidende ved å gjøre ting rett igjen, mens skam sikter mot en ”narsissistisk gjenoppretting av den omnipotente verden” (HH, s. 207). I dette siste sitatet gjør Nussbaum noe hun ofte gjør i HH og UT, nemlig å snakke om ”primitiv” skam som om alle former for skam generelt var samme form for skam. Det synes mer nøyaktig og rettferdig å si at mens skyld er fokusert mot handlingsforløp, er skam fokusert på å endre hva slags person man er. Skyld er ofte slik at når man gjør noe som er galt, så kan man gjøre noe med det, nemlig å unngå å gjøre noe galt. Du kan også unngå skyld ved å gjøre godt igjen det man har begått av skade. Nussbaum sier at ”skyld er mye bedre enn skam, fordi den kan gjøres godt igjen” (UT, s.216). Men når du føler skam, er veien man må gå å bli en annen person. Hvor skal man da begynne? Det finnes ingen klar handlingsforløp man kan bruke for å få til dette. Videre er det slik at siden skam gir deg en mindreverdighetsfølelse, så vil du kunne undervurdere dine muligheter for å kunne oppnå noe som helst, for ikke å snakke en tilsynelatende uoverkommelig oppgave å bli en annen slags person. Skam synes å være selvutslettende.
Et viktig fokus som Nussbaum har er å motstå en tendens i nyere tid i lovgivningen: det å dømme lovbrytere til ”shaming” straff, slik som den en fullkjører kan bli dømt til, nemlig det å kjøre rundt med et klistremerke på støtfangeren i ett år som sier at man har kjørt i fylla (DUI - Driven Under Influence), eller at en person tatt for å ha urinert på et offentlig sted må skrubbe fortauet med en tannbørste, eller å måtte gå med en T-skjorte hvor det står hvilken forbrytelse man har begått. Hun gir 5 grunner for å avskaffe en slik praksis
1.”Shaming” straff, til forskjell fra fengselsstraff, vil uunngåelig være i strid med menneskelig verdighet og også være i strid med statens ansvar for å gi alle borgere et ”sosial grunnlag for selvrespekt” (HH, s.283).
2 Slike tiltak er i all hovedsak gjengaktig straff, på lik linje med steining og det å bruke gapestokk.
3.De er ikke pålitelige. Det er stor sannsynlighet for at straffen vil kunne ramme feil person eller være enten for hard eller for mild i forhold til ugjerningen.
4.Det fungerer ikke som straffe oppgjør, dvs at når straffen er ferdig da er man helt ferdig med ugjerningen og straffen, fordi de som utsettes for skammens ydmykelser ofte blir mer frastøtt fra fellessskapet enn før.
5.Tilslutt har man problemet med ”nett utvidelsen”. Når en straffe reform er introdusert som et alternativ til fengsling for korte fengselsstraffer, er det alltid en viss motstand i det å praktisere dette alternativet til personer som burde ha vært i fengsel, slik at man ender opp med å bruke alternativet mot personer som ellers hadde fått tilsyn eller ikke fått straff i det hele tatt (pga manglende ressurser). Resultatet blir en ikke planlagt opptrapping at statelig kontroll over befolkningen.
Det faktum at skam berører så dypt spørsmål om menneskers verdighet stiller et stort spørsmål ved statens bruk av skam som straffeform overfor utvalgte grupper av befolkningen. Dette bringer oss til et større spørsmål om verdien av skam i seg selv. Skam er gradvis siden anti-skam motkulturen på 1960 tallet blitt en mindre og mindre del av vårt samfunn. Midt på 1980 tallet kom Madonna med den kjente replikken ”I have no shame”, og hun er siden blitt symbolet på det å være uberørt av denne avskylige følelsen. Dersom vi ønsker å vite hvordan en verden uten skam, en verden med ubegrenset selv-utfoldelse, ville se ut, er det ikke vanskelig lenger å få et inntrykk av det. Man behøver bare å skru på TV’en og se på såkalt ”reality” programmene. Men er dette en verden vi ønsker oss? Nussbaum sier selvfølgelig ikke i sin kamp mot skam at vi skal være skamløse. Men dette betyr at hennes refleksjoner på dette feltet er radikalt utilstrekkelige.
Jeg tror ikke det er mulig å komme unna det faktum at en person som psykologisk sett mangler disposisjon og kapasitet for å føle skam ville være en skamløs person, og det anses å være negativt å være skamløst. Og siden det er negativt å være skamløst, da må det være noe positivt ved skam. Dette perspektivet mangler hos Nussbaum. Hennes diskusjon om skam i HH gir assosiasjoner til en forsvarsadvokat som fremhever kun en side i saken. Hennes diskusjon har stor verdi, man bare dersom den er balansert med hva som kan sies på den andre siden. Skam kan eksempelvis være et instrument for sosial, i stedet for juridisk eller politisk kontroll. Skam fører til en oppmuntring til konformitet med dem man deler sosiale normer. Skam kan oppstå når sosiale bånd blir truet, og derfor vi en skamfølelse kunne nettopp virke forebyggende mot handlinger som truer sosiale bånd. Skyld er mye mer individualistisk enn skam. Det er ofte en sak hvor privat personer anvender sine egne regler for oppførsel på egne handlinger. Allikevel synes Nussbaums sterkeste motstand mot skam nettopp å være dette sosiale aspektet. Det hun kjemper mest mot er stigmatisering av andre grupper, som ofte fører til an atskillelse av ”dem” fra ”oss” og at man dermed ser ned på dem. Dersom vi ble kvitt denne sosiale funksjonen, ville det lede oss til to mulige løsinger for å regulere individuelle handlinger
1,En altomfattende individualisme representert ved skyld
2,Statlig inngrep ved bruk av makt
Dette ville føre til en form for kaos hvor resultatet ville blitt mer politi. Resultatet ville antagelig blitt en verden som er mindre fri enn den vi lever i i dag. Nussbaum sier at det er et ”grunnleggende mål for ethvert anstendig samfunn å beskytte sine borgerer mot skam og stigmatisering ved å anvende loven” (HH, s.282). Staten burde altså arbeide for å forby handlinger som fører til at mennesker føler skam, og samtidig gi dem ting som det ville føle skam over å ikke ha. Det at staten bør forby voldtekt og overgrep og bekjempe ledighet er generelt lite kontroversielle ideer. Men det dypere spørsmålet om emosjoner, og spesielt en emosjon som skam, kan i seg selv være en tilstrekkelig begrunnelse for statlig innblanding, som involverer makt i en eller annen form.
Det faktum at folk er redd for noe, er ikke grunn for lovforbud, og i flg Nussbaum er skam mindre rasjonell enn frykt og nærmere tilknyttet med manglende troverdighet i den menneskelige natur. Hvorfor skulle da, hvis dette er sant, skam være begrunnelse for berettigelser som skal håndheves av staten?
Krigen mot avsky
Nussbaum hevder at det å føle avsky mot en selv er lite konstruktivt, det er ikke en ”hjelpsom holdning å ha til seg selv” (HH, s.106). Det er to tilleggsgrunner som er viktige, Den ene kan kalles et psykoanalytisk argument, dvs at ”roten til avsky er egentlig ”primitiv” skam, en uvillighet mot å bli et trengende dyr” (UT, s.221). Den andre er basert på hennes påstand om at avsky synes å være typisk for mer intense former for uliberale holdninger mot våre medmennesker som rasisme, kvinnehat, antisemittism og homofobi. Til sammen vil de to siste argumentene gi ideen om at avsky er noen ganger et forsøk på å skille seg selv fra enkelte grupper og forberede dem på mishandling.
Nussbaums grunnleggende motstand til avsky er at den beveger oss i motsatt retning fra de emosjonene, som kjærlighet og sorg, som ”utvider grensene for selvet og i stedet trekker skarpe kanter rundt selvet” ((UT, s.300). En av mine informanter bruker begrepet avsky slik for å beskrive sine følelser når hun møter en av sine 5 overgripere. Mannen hun snakker om er hennes bror som begikk seksuelle overgrep mot henne fra hun var 8 år til hun var 19 år.
Linda: Jeg får avsky bare jeg ser ham, jeg så ham i butikken en gang og måtte bare gå ut
fordi jeg følte så avsky. Jeg hadde lyst til å kaste opp.
Dette er en form for avsky som Nussbaum ikke tar med i sine refleksjoner. Det å føle avsky mot en person som har begått overgrep mot et barn i over mer en 10 år synes her forståelig. Men er det å føle avsky mot seksualforbrytere en uliberal holdning? Er ikke det å ville skille seg fra deres handlinger egentlig både en rasjonell og følelsemessig adekvat handling? På samme måte som ved analysen av skam, synes Nussbaum å være ensidig opptatt av å fremheve bare den ene siden av saken. Hennes diskusjon synes verdifull, men da når begge sider er belyst, dvs både de positive og de negative sidene ved avsky.
Kaare T. Pettersen
Kilder:
Nussbaum, Martha, 2004. Hiding from Humanity. Princeton University Press. (Forkortet HH)
Nussbaum, Martha, 2001. Upheavals of Thought. Oxford University Press. (Forkortet UT)
