Å leve etisk er å velge seg selv, 2001

  

 

 

 

 

I dannelsens tegn

Profesjonell selvforståelse i arbeid med mennesker

John Lundstøl (red.) 2001

Kapittel 2

 

Å leve etisk er å velge seg selv

Kåre Torgny Pettersen

 

 

 

For noen år siden leste jeg Twenty Years at Hull-House skrevet av Jane Addams (1860–1935) i 1920. Det var en bok som gjorde inntrykk på meg. Denne kvinnen, som var sosialarbeider/sosiolog og som fikk Nobels fredspris i 1931, fikk utrettet så utroligmye i løpet av sitt liv. Det var en stor trøst allikevel å lese at hun også strevde med å velge det rette. Hun var jo et helt alminnelig menneske som strevde både med tvil og fortvilelse. Det forbilledlige med henne er først og fremst hennes utholdenhet, at hun klarte å være i vanskelige valgsituasjoner over tid. Å være nærværende i det nærværende, som hun valgte å være, førte ofte til fortvilelse. Addams stilte spørsmål om hva hun skulle gjøre med livet sitt for alvor i 1880:

Mesteparten av denne tiden var jeg langt ute til havs hva gjaldt moralske hensikter. Jeg hang kun fast ved ønsket om å leve i den virkelige verden og nektet å være tilfreds med en intellektuell skygge eller estetisk refleksjon av den (Addams 1920, s. 64, min oversettelse).

 

Noe senere fikk hun en langvarig sykdom som førte til en psykisk utmattelse som varte i mange år. Hun slet ofte med manglende overskudd og perioder med depresjoner. Under hennes første besøk i London i 1883 begynte en overbevisning å danne seg hos henne. Hun skriver blant annet at det gikk gradvis opp for henne mens hun reiste rundt og besøkte Europas fattige, at dagens dannelse av unge kvinner handlet kun om at de skulle tilegne seg en posisjon i høyere samfunnslag, og at et eller annet sted i denne dannelsen hadde de mistet den enkle og naturlige reaksjonen som fører til handling når man står overfor lidelse eller hjelpeløshet (op.cit, s. 71). Hun følte at hun ikke fikk tilfredsstillende svar på sitt spørsmål om hva hun skulle gjøre gjennom å lese hva andre hadde skrevet, eller lytte til hva andre sa. Hun måtte erkjenne selv gjennom personlige observasjoner og erfaringer, slik det er for de fleste av oss.

Jane Addams slet fortsatt med spørsmål om hva hun skulle gjøre i ytterligere fem år.

Dette var år fylt med depresjoner og sterke følelser av mistilpasning:

Det var utvilsomt sant at jeg var: «Trøtt av meg selv og syk av å spørre hva jeg er og hva jeg burde være» (Addams 1920, s. 78, min oversettelse).

 

Under hennes andre besøk i Europa gikk det plutselig opp for henne at hun ville skaffe seg et hus i Chicago, i en del av byen hvor mange grunnleggende og faktiske behov var synlige. Hun ville skape et sted hvor kvinner kunne «lære om livet fra livet selv». Etter å ha besøkt Toynbee Hall i London i 1888 var ideen om hvordan dette prosjektet skulle være, klar for

henne, og hun fant at «tiden med forberedelse» var ferdig. Hun tok nå en beslutning, og året etterpå var Hull-House en realitet. Men det tok altså åtte år fra hun stilte spørsmålet første gang til hun tok avgjørelsen. Man kan trygt si at disse årene var en tid for dannelse eller modning av sjelen. Veien hun gikk, førte gjennom fortvilelsen. Det hun oppdaget underveis, var først og fremst seg selv. Deretter valgte hun seg selv. Det å velge seg selv er å ta ansvar for seg selv og sitt liv. Å leve etisk er nettopp dette: å se innover i seg selv og utover seg selv. Jane Addams er et godt eksempel på hva jeg mener med å leve etisk.

 

Å leve etisk

Å leve etisk er ingen medfødt egenskap. Det må, som så mye annet i livet, læres og oppnås over tid gjennom erfaringer oghandlinger i det levde liv. Å leve etisk betyr ganske enkelt å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Når barna er små, er det vi foreldre som har ansvar for dem. Uten at noen tok ansvar for dem, ville de ikke overleve. Dette ansvarsforholdet endres med årene. Å leve etisk er et livslangt prosjekt innebærer at man må velge å ta ansvar for seg selv og eget liv. Det er et valg man ikke kan være likegyldig til. Å leve etisk innebærer å være engasjert og ikke likegyldig.

Den franske filosofen Jean-Paul Sartre har et eksempel som etter hvert er blitt nokså kjent (Sartre 1973). Han forteller omen ung mann på landsbygda i Frankrike som bor sammen med sin syke mor. Jeg ser for meg at den unge mannen steller gården, hjelper med husarbeidet og steller for sin syke mor. Så kommer krigen, og landet trenger unge menn for å kjempe mot fienden, nazistene. Hva skal han gjøre? Bli hos sin syke mor eller bli med i frigjøringstyrkene? Det finnes gode argumenter for beggealternativene. Jeg har inntrykk av at for Sartre er det viktigste selve det å velge; hva man velger, er likegyldig.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard sier at det viktigste er ikke bare å velge, men å velge det rette, nemlig å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Det handler om å velge og om å velge det rette. Det er ikke snakk om å leve uten hensyn til andre. Tvert imot, det er å forene hensynet til seg selv med hensynet til andre.

Det etiske spørsmål begynner alltid med: «Hva skal jeg gjøre?» Vi blir stilt overfor det hele livet. Vi kan gjerne gi hverandre råd, men den enkelte må alltid finne svaret og foreta valget. Hvordan finne svaret? Vi må lære oss å tenke over og reflektere grundig gjennom hva vi vil gjøre, støtte hverandre på de beslutninger som tas, og deretter hjelpe hverandre til å gjennomføre det den enkelte har bestemt seg for.

 

 

Være-i-verden-for-andre

Martin Heidegger har i sitt filosofiske hovedverk, Væren og tid (1977), skrevet at å være-i- verden-for-andre er en betingelse for den menneskelige væremåte (Dasein). Den beste måten for meg å klargjøre uttrykket være-i-verden-for-andre på, er ved å bruke et eksempel fra min egen praksis som sosialarbeider. En kveld fikk jeg for noen år siden telefon fra en kvinne. Vanligvis pleier jeg å henvise folk som ringer sent på natten til andre instanser, eller de bes om å ringe tilbake i arbeidstiden. Men jeg hørte fort fortvilelsen i stemmen, og jeg valgte derfor å lytte til det hun hadde å fortelle. Jeg visste fra tidligere kontakt at hunhadde mistet

både sin ektemann og sin sønn i en ulykke i Nordsjøen noen år tidligere, en tragedie som hun hadde store problemer med å takle, men hun fant livet fortsatt verdt å leve fordi sønnen hadde en kone og to små barn. Den eneste familien hun hadde igjen var altså en svigerdatter og to barnebarn, og dette holdt livsmotet hennes oppe.

Grunnen til at hun kontaktet meg denne natten, var at politiet nettopp hadde ringt og meddelt at hennes svigerdatter og begge barnebarn var drept i en bilulykke. Ord blir fattige i en slik situasjon, men vi snakket allikevel sammen hele natten.Spørsmålene hennes var:

«Hva skal jeg gjøre?» og «er livet verdt å leve?». Jeg forstår ikke hvordan jeg selv maktet denne samtalen. Jeg hadde ingen «faglig» gode råd å gi henne, det eneste jeg kunne gjøre, var å lytte og være med i samtalen som et medmenneske (være-i-verden-for-andre).

Da hun la på røret klokken seks om morgenen, trodde jeg hun ville ta sitt liv. Men hun ringte en time senere og sa hun hadde bestemt seg for å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. For henne innebar dette å slutte i den jobben hun hadde. Den trygge jobben hun hadde hatt i mange år var plutselig blitt meningsløs, og hun orket ikke gå tilbake til den. Hun ville selge alt hun hadde, for det hadde ikke noen verdi for henne lenger. Det hun hadde gjort den siste timen, var å ringe til en venninne hun hadde i India for å spørre om det var muligheter for henne å jobbe på en skole for gatebarn, der venninnen jobbet. Det var jobb å få. Og kvinnen besluttet å jobbe med gatebarn. Hun kunne ha valgt mange andre ting, men dette var hennes valg. Hun var redd, men sikker på at dette var det rette for henne.

Før eller siden havner alle i situasjoner hvor fornuften ikke strekker til. Det kan være i sorg, fortvilelse, smerte, angst. Da trenger vi å være-i-verden-for-andre eller at noen kan være-i-verden-for-oss. Vi trenger å snakke sammen for å komme videre etter å ha vært ved livets grensesituasjoner. Å være-i-verden-for-andre innebærer å søke den andre der hvor han/hun er, og begynne der. Det innebærer en ydmykhet hos den som skal hjelpe den andre. Det innebærer ikke alltid å kunne forstå den andre, men noen ganger er bare det å være der så lenge situasjonen krever det, den beste hjelpen. Det er dette Kierkegaard understreker i det kjente sitatet fra boken Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed (1963 [1848]), som mange helse-  og  sosialarbeidere  har  som  plakat  på  kontorveggen.  Den  kalles  også  for

«hemmeligheten ved all hjelpekunst»:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der (Kierkegaard, Synspunktet for min Forfatter- Virksomhed, s. 96–97).

 

 

Hva er «seg selv»?

Å velge seg selv betyr å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Valget består egentlig i det å ta ansvar for å skape mening i det meningsløse eller det å la det meningsløse forbli meningsløst. Kvinnen jeg nevnte ovenfor, kunne valgt å ta sitt liv fordi alt var meningsløst. Å velge det meningsløse er å velge intethet. Valget skjer ikke av seg selv, og hva man velger, er ikke likegyldig. Å velge det riktige, slik jeg ser det, betyr å velge seg selv – altså å velge etisk. Det er gjennom fortvilelsen den enkelte finner seg selv, valget går altså gjennom fortvilelse.

Hva er egentlig «seg selv» som man leter etter? Dette er et spørsmål Søren Kierkegaard også var opptatt av, og han skriver:

Det er det Abstrakteste af Alt, der dog tillige er det Concreteste af Alt: det er Friheden (Enten – Eller, Bind 2, 1962 s. 199).

Å finne seg selv er å finne friheten. Hva mener Kierkegaard med frihet?

Dette er en Bestemmelse af Tanken; men det er fremkommet ved et Valg og er Bevidstheden om dette bestemte frie Væsen, der er sig selv og ingen Anden. Dette Selv indeholder i sig en riig Concretion, en Mangfoldighed af Bestemmelser, af Egenskaber, kort, er hele det æstetiske Selv, der er valgtetisk (op.cit., s. 206).

 

Å foreta et valg er å anse seg selv som grunnleggende verdifull. Hvorfor skal et menneske innta denne grunnholdningen til seg selv og sitt liv? Fordi ansvaret ligger hos den enkelte. Ansvaret ligger i kraften av det å være seg selv. Å ha ansvaret ligger uløselig knyttet til oppfattelsen av seg selv. Å leve etisk springer ut av at mennesket er et selv. Menneskelivet er et liv i ansvar. Å ha et liv er å ha et ansvar. Dette ansvaret er en oppgave vi må forsøke å utføre så godt som mulig ut fra de egenskaper og omstendigheter vi har. Å gjøre det så godt som mulig er noe hver enkelt må finne ut av. Det finnes ikke fasitsvar her. Den enkelte er sin egen dommer og skal felle dommen: «Jeg har levd mitt liv så godt som mulig.» Den enkelte må selv finne ut av hva det er verdt å være og verdt å gjøre i dette livet. Oppgaven er å skape en mening med livet.

 

Å overta seg selv

Å velge seg selv vil si å ta denne oppgaven på seg selv som sitt ansvar. Dette innebærer både å ta imot oppgaven og utføre den. Å velge seg selv i betydning å ta denne oppgaven på seg, kaller Kierkegaard for selvovertakelse. Det enkelte menneskeliv er et liv i ansvar. Dette ansvaret er det grunnleggende vilkår. Når ansvaret rettes fremover, kaller vi det frihet, og det fordrer et valg av oss. Når ansvaret rettes bakover, i fortiden, viser det seg som skyld og fordrer anger av oss. Å angre betyr, ifølgeKierkegaard, ganske enkelt å velge seg selv:

«…kun naar jeg vælge mig selv som skyldig, vælger jeg absolut mig selv» (Enten – Eller, Bind 2, 1962 s. 201). Anger er den ene delen av selvovertakelsen. Den andre delen er å utføre oppgaven. En del av valget er altså allerede til stede gjennom den enkeltes historie, evner og omstendigheter, og en annen del av valget er ennå ikke til stede, men blir til først ved valget. Dette kaller Kierkegaard for valgets to dialektiske bevegelser.

Å velge seg selv i betydning å overta seg selv vil si å ta oppgaven på seg, nemlig den som ligger i selve utfordringen med å virkeliggjøre den. Noen har mange evner og får mange muligheter, andre har færre evner og møter få muligheter i livet, men hver har sin gjerning, sin oppgave i livet.

Ethvert Menneske kan udrette Noget, han kan udrette sin Gjerning. Gjerningen kan være saare forskjellig, men dette bliver altid at fastholde, at ethvert Menneske har sin Gjerning, og Alle saaledes forliges i det Udtryk, at de gjøre hver sin Gjerning. Min Gjernings Forhold til Andet, eller hvad jeg skal udrette … staaer ikke i min Magt (op.cit, s. 272).

 

 

Å danne seg

Å velge seg selv innebærer to aspekter. Det ene er å ta ansvar for seg selv og sitt liv, noe som innebærer å innta en bestemtgrunnholdning, dette kan altså kalles å overta seg selv,

(selvovertakelse). Det andre aspektet er å handle og kan kalles selvbestemmelse. Selvbestemmelse er altså noe man gjør, at man gjør seg selv og sitt liv til noe bestemt. Det er en form for bearbeidelse av personligheten, en form for selvutvikling, en oppgave som varer livet ut.

Jean-Paul Sartre hevdet:

Mennesket er ikke annet, enn hva det gjør seg selv til. Dette er eksistensialismens første prinsipp (Sartre 1973, s. 15, min oversettelse).

 

Og videre i samme bok sier han:

Mennesket er – uten støtte og hjelp – henvist til hvert øyeblikk å skape mennesket (op.cit, s. 26).

 

Han mener altså at mennesket er og blir hva det er blitt og blir gjort til. Kierkegaard stiller samme spørsmål som Sartre, men gir et annet svar. Kierkegaard skriver:

Hans Opgave er ikke her at danne sig selv, men at virke, og dog danner han på samme Tid seg selv … Har Individet ikke oprindeligt fattet sig selv som en concret Personlighed i Continuitet, saa vil han heller ei vinde denne senere Continuitet. Mener han, at Kunsten er, at begynde som en Robinson, saa bliverhan en Eventyrer hele sit Liv. Indseer han derimod, at naar han ikke begynder concret, så kommer han aldrig til at begynde, og naar han ikke kommer til at begynde, kommer han aldrig til at ende, saa vil han paa eengang være i Continuitet med det Forbigangne og det Tilkommende (Enten – Eller, Bind 2,1962s. 242–243).

 

Antakelig ville Kierkegaard, i en situasjon tilsvarende Sartres eksempel om den unge mannen som står i valget mellom å bli hos sin syke mor eller gå i krig mot nazistene, mene at den unge mannen må bestemme seg og ved sin beslutning gjøre noe bestemt ut av seg selv og sitt liv. Han må ta sitt valg på alvor, ta det opp som sin oppgave og overta det under sitt ansvar. Den unge mannen må velge seg selv og sitt eget liv, noe som krever evnen til selvbestemmelse. Dette er evnen til å forholde segkritisk ettertenkende og vurderende til gitte ønsker, meninger, holdninger, preferanser, motiver m.m., altså evnen til å danne seg holdninger til sine holdninger, meninger om sine meninger, ønsker om sine ønsker. Dette innebærer å stå for noen av sine ønsker og å støtte opp om dem og strebe etter å handle ut fra dem, ta avstand fra andre ønsker og forsøke å sørge for at disse ikke kommer til å bli bestemmende for handlingslivet.

 

Det kritiske valget

Å foreta et valg viser et engasjement. Når valget er kritisk for oss, innebærer valget ikke bare en avgjørelse, men også en binding. Uten engasjement får vi ikke nye handlingsgrunner, plikter og verdier i livet. Så selv om det kritiske valg betyr en avgjørelse, hjelper det ikke den enkelte å bli seg selv uten lidenskap og engasjement. Søren Kierkegaard mente at engasjement var et avgjørende trekk ved handlinger:

Handlingen uden en Idees Interesse er som Dialectik uden Videns Interesse – Sophistik. Derfor er det ret interessant, at samtidigt med de største Sophister(paa Erkjendelsens Gebeet) levede ogsaa de største Sophister paa Handlingens Gebeet nemlig de, som øvede dem selv i Afholdenhed, ved Selvpiinsler (Journaler IA 206, 16. juli 1836, Kierkegaard 1967).

Handlinger uten engasjement er som en samtale uten kunnskap; resultatet er tomhet og likegyldighet. I kritiske livssituasjoner ser vi tydeligst hvordan valg tas med overbevisning i forhold til hva som velges. Det som velges må ha en selvstendig verdi,en verdi i seg selv.

Først da blir det bæredyktig.

Hva betyr så egentlig det at noe er kritisk? Ordet kommer av det greske ordet krinein (krinein) og brukes på to ulike måter: om å felle en dom eller å skjelne. Platon bruker ordet i betydning å dømme i dialogen Ion. Her snakker han om at man skal undersøke og dømme (gr: skopein kai krinein, Platon 1997, s. 539 d2–3).

Martin Heidegger, derimot, bruker ordet i betydning å skille og sier:

Bare ved å foreta dette skille – krinein på gresk – ikke mellom en Værende og en annen Værende men mellom Væren og det Værende, kommer vi inn i området for det filosofiske problem (Heidegger 1975, s. 23, min oversettelse).

Hos Søren Kierkegaard faller disse ulike betydningene sammen og gir mening i det å leve etisk. Han sier:

Du har Din store Glæde af at «trøste» Folk, naar de henvendte sig til dig i kritiske Tilfælde; Du hører paa deres Udvikling og nu siger Du: ja jeg indseer det nu fuldelig, der er to Tilfælde mulige, man kan enten gjøre det eller det; min oprigtige Mening og mit venskabelige Raad er som følger: gjør det ellergjør det ikke, Du vil fortryde begge Dele (Enten – Eller, Bind 2, 1962 s. 150).

 

Hva skal man da gjøre dersom man vil komme til å angre (dansk: fortryde) det man gjør, uansett hva man velger? Situasjonen virker håpløs. Men svaret finner Kierkegaard i sjelens dannelse (gresk: paideia). Den personlige dannelsen som Kierkegaard her taler om, er avgjørende for at et menneske skal kunne utvikle sitt liv til å kunne leve etisk. John Lundstøl skriver i etterordet til denne boken («Om det å gjør andre gode») at det har å gjøre med å ta sine egne erfaringer på alvor og ta innover seg de forutsetninger man får med seg ved å vokse opp et bestemt sted, i et bestemt miljø. Det er et livslangt prosjekt, sier han, som krever en blanding av kontinuitet og brudd. Han skriver:

Selve beredskapen til å lære, å danne seg stadig på nytt, innebærer også viljen til å stå i smertefulle og motsigelsesfulle situasjoner uten å flykte fra dem. Men der må man utvikle praktisk klokskap, som gjør at man ikke setter seg i situasjoner som overgår det man kan bære. Man må også ha tillit til at det å stå i sin egen kultur, i sin egen tradisjon, hører med til dannelsens forutsetninger (I dannelsens tegn, s. )

 

Det handler om å ha evnen til å skille rett fra galt, det meningsfylte fra det meningsløse. Valget står etisk sett egentlig mellom å velge det rette eller å la være, hvor det å la være er det samme som likegyldighet. Å leve etisk er å felle en dom over seg selv, å være selvreflekterende, selvkritisk, bedømme egne ressurser, evner, livssituasjon, forholde seg til sin fortid med ansvar og føle anger, ta ansvar for sin fremtid og føle frihet. Frihet blir i en slik sammenheng veldig konkret. Man dømmer seg selv til frihet, helt konkret. Vi er dømt til å være frie. Vi er dømt til å ha ansvar for oss selv og våre liv. Det ligger alltid allerede (som Heidegger uttrykker det) i det å være et selv.

Avslutning

I denne artikkelen har jeg vist til to eksempler på det å leve etisk. Først Jane Addams og så kvinnen som vurderte å ta sitt eget liv. Begge var i kritiske livssituasjoner. De var kommet til en situasjon i livet hvor de måtte stille seg selv spørsmålet: Hva skal jeg gjøre? Begge fant svaret i handlingen. Forut for handlingen brukte begge tid på å reflektere over egen situasjon, ressurser, evner, ønsker osv, og deretter tok de en beslutning. Etter å ha tatt beslutningen gjennomførte de den. Hva de gjorde er ikke det primære, heller ikke at Jane Addams brukte åtte år og den andre kvinnen en natt på å fatte beslutningen. Det som er av betydning for den som lever etisk, er hvordan man handler. At man handler med alvor, energi, lidenskap og interesse, som om det sto om livet. For det å leve etisk betyr at man velger å ta ansvar for seg selv og sitt liv, og da står det om livet. Dette krever av den enkelte: dannelse, evne til å skjelne, til å være selvreflekterende, selvkritisk, og evne til å kombinere det individuelle med det allmenne. Å finne svaret på «hva jeg skal gjøre?» i subjektiviteten, betyr ikke å leve et liv atskilt fra alle andre. Tvert imot betyr det å være et ansvarsfullt medlem av et fellesskap med andre individer. Det sier seg selv at dette er et omfattende prosjekt, og ingen er «utlært» i det å leve etisk. Egentlig står vi alltid ved begynnelsen, og derfor er det å leve etisk et prosjekt som varer livet ut. Enten man er lærer eller elev, terapeut eller pasient, kurator eller klient, står alle ved begynnelsen når det gjelder å leve etisk.

 

Litteratur

Addams, J. (1920). Twenty years at Hull-House with autobiological notes. New York: Macmillian.

Heidegger, M. (1977) [1927]. Sein und Zeit. Gesamtausgabe, Bind 2. Frankfurt am Main: Vittorio Klostermann.

Heidegger, M. (1975). Die Grundprobleme der Phänomenologie. Marburger forelesning fra sommeren 1927. Gesamtausgabe, Bind 24. Frankfurt am Main: Vittorio Klostermann.

Heidegger, M. (2000) [1931/1932, 1940]. Platons sannhetslære. Sandefjord: forlaget epos.

Oversatt til norsk av Kåre T. Pettersen.

Husted, J. (1999). Wilhelms brev. Det etiske ifølge Kierkegaard. København: Gyldendal. Kierkegaard, S. (1962) [1843]. Enten–Eller. Bind 2. Samlede Verker bind 3. København:

Gyldendal. (Verket er utgitt under pseudonymet Victor Eremita).

Kierkegaard, S. (1962) [1848]. Synspunkter for min Forfatter-Virksomhed. København: Gyldendal

Kierkegaard, S. (1967). Journals and papers. Bind 1. Hong, H.V. og Hong, E.H. (red.), Bloomington: Indiana University Press.

Pettersen, K.T. (2001). Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid.

HiO-hovedfagsrapport nr. 4. Oslo: Høgskolen i Oslo.

Platon (1997). Ion. I: Cooper, J.M. (red.), Plato. Complete works. Indianapolis: Hackett. Sartre, J.-P. (1973) [1948]. Existentialism and humanism. London: Methuen.