Psykisk helsearbeid ved norske incestsentre, 2016

  

DOI: 10.18261/issn.1504-3010-2016-01-02-03

 

 

 

Psykisk helsearbeid ved norske incestsentre

Kaare Torgny Pettersen Høgskolen i Østfold kaare.t.pettersen@hiof.no

 

 

 

 

Sammendrag

Artikkelen baserer seg på et empirisk materiale innsamlet ved intervju av ledere ved 19 av de 20 incest- sentrene i Norge samt intervju av 13ansatte ved ett av sentrene. Forskningsspørsmålet er: Hva kjenne- tegner det psykiske helsearbeidet som utføres ved de norskeincestsentrene? Studien viser at alle sen- trene har fokus på den utsattes krenkede verdighet, og det psykiske helsearbeidet kjennetegnes ved seks forhold: trygghet, nærhet, kjærlighet, tilhørighet, anerkjennelse og respekt (Pettersen, 2013).

 

Nøkkelord: norske incestsentre, seksuelle overgrep, verdighet, psykisk helsearbeid

 

 

Abstract

Abstract: The empirical data used in this article is based upon interviews with leaders from 19 of the 20 incest centres in Norway and interviews with 13 workers from one of these centres. The research question is: what characterises the mental health work carried out in these centres? The study shows that they all focus on a violated dignity, and their mental health work rests on by six factors: security, inti- macy, love, belonging,recognition, and respect (Pettersen, 2013).

 

Keywords: Norwegian incest centres, sexual abuse, dignity, mental health work

 

Innledning

Artikkelen handler om det å forholde seg til en krenket verdighet gjennom psykisk hel- searbeid ved norske incestsentre. Det empi- riske materialet artikkelen bygger på, er basert på en større studie av skam og seksu- elle overgrep (Pettersen, 2009). Den baserer seg på innsamlet data fra intervju av ledere ved 19 av de 20 incestsentrene i Norge samt intervju av 13 ansatte ved ett av sentrene. Forskningsspørsmålet i denne artikkelen er: Hva kjennetegner det psykiske helsearbeidet som utføres ved de norske incestsentrene? Artikkelen bygger på en omarbeidet oversettelse av en artikkel som er publisert tidligere på engelsk (Pettersen, 2013).

 

En krenket verdighet kan være smertefullt, med en følelse av verdiløshet, utilstrekkelig- het, inkompetanse og en generell følelse av forakt. Denne negative selvevalueringen kan i enkelte tilfeller være selvutslettende. Personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep, kjenner ofte større smerte fra en krenket verdighet enn de fysiske smertene fra de seksuelle overgrepene (Pettersen, 2009). Denne forståelsen av en sammen- heng mellom verdighet og seksuelle over- grep mot barn er utgangspunktet for denne studien og danner en forforståelse bak forskningsspørsmålet: Hva kjennetegner det psykiske helsearbeidet som utføres ved de norske incestsentrene?

 

Forholdet mellom en krenket verdighet og seksuelle overgrep mot barn har vært undersøkt i flere studier (Kirkengen, 2001; Pettersen, 2009). Møller (2008) sier at det å anerkjenne verdigheten hos et annet menneske innebærer å lytte, forstå, aksep- tere og tolerere. Å definere verdighet er vanskeligere. De fleste har en slags mage- følelse med tanke på hva begrepet betyr for dem, men å gi en klar og entydig definisjon er vanskelig. Denne studien bygger på en forståelse av verdighet slik den amerikan- ske sosialarbeideren, psykologen og inter- nasjonale fredsmekleren Donna Hicks (2011) skriver om den: «Dignity is an internal state of peace that comes with the recognition and acceptance of the value and vulnerability of all living things» (Hicks, 2011, s. 1). Her legges det vekt på ensammenheng mellom verdighet og men- neskets sårbarhet. Hun sier videre at vi trenger et nytt sett med strategier for å bli oppmerksom på verdighetens livsviktige rolle i våre sårbare liv (ibid.).

 

Verdighet er bærebjelken i menneskerettig- hetserklæringen (De forente nasjoner, 1948), hvor det stadfestes i artikkel 1: «Alle menneskerer født frie og med samme men- neskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mothverandre i brorskapets ånd.»

Videre sier Den internasjonale føderasjonen for sosialarbeidere (2012) at sosialt arbeid baserer seg på verdighet. De har vedtatt føl- gende: «Sosialt arbeid er basert på respekt for den iboende verdi og verdighet for alle mennesker, og de rettigheter som følger av dette. Sosialarbeidere bør opprettholde og forsvare hver persons fysiske, psykologiske, emosjonelle og åndelige integritet og triv- sel.» Dette gjentas av Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer, ver- nepleiere og velferdsvitere (2012) i Yrkese- tisk grunnlagsdokument for barnevernspe- dagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, der det står at sentrale begre- per i relasjonen mellom yrkesutøver og kli- ent er verdighet og respekt.

 

Seksuelle overgrep mot barn

Seksuelle overgrep mot barn kan i et straf- ferettslig perspektiv forstås som utuktig atferd og handlinger (straffelovens §212, 1. og 2. ledd) og utuktig omgang (straffelo- vens §195, 196, 197, 207 og 208). Andre definisjoner fokuserer på det faktum at voksne misbruker barn for tilfredsstillelse av egne seksuelle behov (DeVine, 1980), mens andre vektlegger barnet som et seksu- elt objekt (Hildebrand, 1983). Mrazek (1981) sier at det er fire ulike måter som seksuelle overgrep mot barn blir definert på: som en parafili (sexologisk), som en umoralsk handling (samfunnsmessige nor- mer), en straffbar handling (juridisk) og i psykopatologiske termer (psykiatri). Men ingen av disse perspektivene gir en klar og entydig definisjon av hva seksuelle overgrep mot barn er. Den store variasjonen av for- ståelser synes å være avhengig av profesjo- nell bakgrunn, moralske og politiske stand- punkt, kulturell bakgrunn og en mengde andrefaktorer. Krivacka (1990) har forsøkt å kombinere flere ulike perspektiver i sin definisjon av seksuelle overgrep mot barn:

«Child sexual abuse occurs when a child and at least one other significally older indi- vidual engage in sexual contact or exposure in a sexual context» (Krivacka, 1990, s. 417). Heller ikke denne definisjonen er klar på hva som omfattes av «sexual contact or exposure».

 

Hvert av perspektivene ovenfor krever en vurdering av når usynlige grenser er over- skredet (som når blir en forsiktig berøring til et overgrep?). Et juridisk perspektiv kre- ver også at den påståtte handlingen må etterforskes av politimyndigheter, og bevis må legges frem for domstolene. Straffelo- vens kapittel 19 beskriver tre ulike former for seksuell aktivitet som er ulovlige mot barn under 16 år. Den første er seksuell atferd og regnes som den mildeste form for seksuelle overgrep. Det inkluderer alle for- mer for seksuell aktivitet uten at barnets kropp berøres, slik som blotting eller utuk- tig tale eller visning av utuktige bilder. Den andre formen kalles seksuelle handlingerog er en mer alvorlig form for ulovlig seksuell aktivitet som inkluderer berøring av bar- nets kjønnsorganer. Den tredje formen, sek- suell omgang og voldtekt, er den mest alvorlige formen for ulovlig seksuell aktivi- tet mot barn og inkluderer vaginalt, analt eller oralt samleie, samleieaktig aktivitet, masturbasjon eller slikking og suging av kjønnsorganene.

 

Selv om straffeloven er klar med hensyn til hva som regnes som seksuelle overgrep mot barn, har politiet fortsatt store utfordringer med å fremsette tilstrekkelig med bevis for retten. En oversikt fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at kun 17,6 prosent av alle anmeldte seksuelle overgrepssaker fører til en domfellelse i retten, og kun 2,1 prosent av anmeldte incestsaker fører til en domfellelse. Årsakene for en slik lav statistikk er sannsynligvis at det å fremskaffe fysiske bevis som holder i retten, er svært vanske- lig, barnet ønsker muligens ikke å si noe, eller den mistenkte overgriper vil kunne benekte overgrepet (Pettersen, 2009). I til- legg er det et ukjent antall overgrep som ikke meldes til politiet. Svedin (1999) har utført undersøkelser i USA som viser at kun 6–8 prosent av alle seksuelle overgrep anmeldes til politiet.

 

Metode

Studien er en del av en større undersøkelse i forbindelse med en ph.d-avhandling om skam og seksuelle overgrep (Pettersen, 2009). Studien som danner grunnlaget for denne artikkelen, inkluderer intervjuer med 13 ansatte ved ett av incestsentrene i Norge. Deltakelsen var frivillig, og det var infor- mert om at de kunne trekke seg fra intervju- ene når som helst. Intervjuene ble tatt opp på en lydopptaker, transkribert og anony- misert. Analysen er utført ved bruk av et kvalitativt analyseprogram, QSR NVivo (Gibbs, 2002).

 

Intervjuene med disse 13 ansatte gav infor- masjon som igjen ble benyttet for å utar- beide en spørreundersøkelse til lederne ved de 20 incestsentrene. Lederne ble spurt om forhold vedrørende hvordan sentrene benytter psykisk helsearbeid overfor perso- ner med en krenket verdighet på grunn av erfaringer med seksuelle overgrep som barn. Spørsmålene var åpne slik at lederne kunne svare fritt påalle spørsmålene. Av de

20 sentrene som mottok spørreskjemaet, var det 19 som svarte.

Etiske overveielser

Studien er godkjent av Norsk samfunnsvi- tenskapelig datatjeneste (NSD-referanse- nummer 200501651, prosjektnummer 13465).Innsamling av data, transkribering, lagring, analyse og all bruk av informasjon er utført på en verdig måte som er nødven- dig ikke bare for å kunne lytte til hva infor- mantene hadde å si, men også for å vise dem respekt. Det var viktig å vise respekt for informantenes rett til selv å velge hva de ønsket og hva de ikke ønsket å svare på. De generelle etiske retningslinjene fremsatt av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) er fulgt i alle faser av studien. Dette er gjort ved å reflektere over hvordan forskningen ble utført for å unngå negative etiske følger for individer, grupper og samfunn.

 

Funn

Seksuelle overgrep mot barn er en krenkelse mot barnets verdighet og integritet:

 

Alle incestsentrene i denne studien definerte seksuelle overgrep mot barn slik det er beskrevet i straffelovens kapittel 19, men de forklarte nødvendigheten av å utvide den juridiske definisjonen for å inkludere kren- kelsen mot barnets verdighet. De fleste av sentrene hadde derfor samarbeidet om å utvikle følgende forståelse av seksuelle overgrep mot barn:

 

Seksuelle overgrep mot barn er en fysisk eller psykologisk utnyttelse av barns seksuelle integritet av en eller flere personer som barnet eravhengig av eller er i et tillitsforhold til (Petter- sen, 2009, s. 42).

Incestsentrene understreker i denne defini- sjonen at seksuelle overgrep er når det er foretatt av en person som barnet er avhengig av eller i et tillitsforhold til. Årsaken til denne presiseringen skyldes muligens at over 60 prosent av brukerne ved ett av sen- trene fortellerat overgrep mot dem skjedde i hjemmet av en eller flere familiemedlem- mer, og 20 prosent av brukerne forteller at overgrepeneskjedde utenfor hjemmets fire vegger av en person de hadde utviklet et til- litsforhold til (Incestsenteret i Vestfold, 2012).

 

Psykisk helsearbeid med en krenket verdighet

Alle incestsentrene vektlegger at det å utføre psykisk helsearbeid med en krenket verdighet består at seks grunnleggende ele- menter: trygghet, nærhet, kjærlighet, tilhø- righet, anerkjennelse og respekt. En av de ansatte som ble intervjuet, Nina, sier: «Jeg hadde kontakt med en kvinne her for en tid tilbake som sa til meg at hun egentlig aldri hadde hatt en mor som var der når hun trengte det, men nå hadde hun 13 mødre ved incestsenteret. Det forteller egentlig alt om hvordan vi jobber her.»

 

En viktig del av arbeidet ved incestsentrene var å øke brukernes trygghetsfølelse og selvrespekt. På denne måten forsøker de å hjelpede utsatte til å oppdage sine egne res- surser, ferdigheter og interesser. Sentrene hjelper brukerne til å utøve en adekvat og rasjonell selvkontroll. De vektlegger også betydningen av personlig vekst og uavhen- gighet. En av arbeiderne som ble intervjuet i denne studien, Pia, forklarte at det å ikke respektere den utsattes rett til å holde enkelte «dører» lukket, er en ny krenkelse av deres verdighet.

Det er viktig å vise respekt for de som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og at de ønsker å holde enkelte dører lukket. Dersom de er redde for å åpne en dør og se inn, da er det viktig å la dem ha kontroll over disse dørene. Slike dører bør bare åpnes fra innsiden. Dersom jeg presser på for å åpne en lukket dør og ikke respekterer deres rett til å holde døren lukket, da krenker jeg deres verdighet på nytt. (Pia)

 

Hjelp til selvhjelp

Målet for incestsentrene har helt fra starten midt på 1980-tallet vært å gi råd, støtte og veilede personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep og deres familier basert på en hjelp-til-selvhjelp-ideologi. Det fungerer som et supplement til den profesjonelle helse- og sosialtjenesten. Hjelp til selvhjelp er et grunnleggende prinsipp ved alle incestsentrene, dvs. å hjelpe utsatte og deres pårørende til å fåkontroll over livene deres på en slik måte at de også makter dette etter at kontakten med incestsenteret opphører (Helland, 2010). Personer som har opplevd å bli utsatt for seksuelle over- grep som barn, synes ofte å mangle tro på seg selv og egne krefter (Pettersen, 2009). Hjelp til selvhjelp forsøker å skape en varig endring og styrke den enkeltes verdighet ved å la dem bli kjent med og bruke deres evner. Det psykiske helsearbeidet har fokus på å styrke den enkeltes verdighet, motivere den utsatte til å ta ansvar for egen utvikling og å utvikle deres evner og ressurser (Helland, 2010). En av de ansatte som ble intervjuet i studien, Ruth, sier at hjelp til selvhjelp handler om å finne løsninger sammen med de utsatte, oppmuntre dem til å ta ansvar for eget liv og støtte dem på å gjennomføre løsninger.

Vi forsøker alltid å finne løsninger. Jeg hadde samtaler med en mann som hadde et veldig dårlig selvbilde. Han var arbeidsledig og ønsket å finne seg en jobb, men det er alltid et men. Vi arbeidet sammen for å finne løsninger. Løsninger er bra, men bare når det gjennomføres. Han var nødt til å ta et valg og ta ansvar. Jeg sa til ham: OK, dette er ditt valg. Hva ønsker du å gjøre nå? Du ønsker ågjøre veldig mye, men hva gjør du med det? Så jeg utfordret ham på en forsiktig måte til selv å ta ansvar og kontroll over eget liv. Han ble litt frustrert fordi jeg hadde berørt et sårt punkt, men det er det eneste som hjelper. (Ruth)

 

Å være et medmenneske

De to teknikkene som var oftest brukt ved sentrene, var aktiv lytting og empati. Flere av lederne sa at bare «å være til stede» har en spesiell betydning for mange utsatte og hjelper dem til å gjenopprette en krenket verdighet. De 13 ansatte ved et av incestsen- trene som ble intervjuet, var alle forsiktig med å beskrive det psykiske hjelpearbeidet de utførte, som terapi. Dette forklarte de med at mange utsatte følte at terapi plas- serte dem i kategorier som de ikke kjente seg igjen i. Å bli satt i en kategori opplevde mange som vanskelig og noe som krenket deres verdighet. Det å bli sett på som anner- ledes og plassert i en kategori kan av mange oppleves som å bli ekskludert fra fellesska- pet (Sennett, 2003). Alle de 13 ansatte som ble intervjuet, sa at det å gi råd ikke var et mål. I stedet sa det at målet var å gi de utsatte utfordringer som medførte at de tok ansvar for eget liv og egne valg. Det å være tålmodig var også sett påsom en viktig kva- litet blant de ansatte for å gi de utsatte tid og mulighet til å la verdigheten vokse. En av disse 13 ansatte, Trude, sa at hun har ingen terapeutisk ekspertise, og at hun bruker det meste av tiden sin på å være støttende. Trude har vært ansatt ved incestsenteret i 16 år og sa: «Jeg støtter brukerne ved å følge dem til tannlegen, NAV, advokat, lege, psykolog, sykehus, rettssalen, og ofte deltar jeg sammen med dem på møter, som for eksempel i retten.Jeg er med dem når de ber meg om støtte» (Trude).

 

Det å ha ansatte som viser kontinuitet og stabilitet over tid synes å bidra til en økt følelse av tillitt og trygghet for mange av brukerne av incestsentrene. Trude sier videre:

 

Jeg har hatt kontakt med enkelte av brukerne i 16 år. Det er viktig å ha kon- tinuitet over tid for enkelte av bru- kerne. Dette gir dem en følelse av trygghet og stabilitet. Det er ikke uvan- lig for oss å ha samtaler med utsatte over flere år. Det lengste jeg har hatt en sammenhengende samtalekontakt med en bruker er fire år. (Trude)

 

De ansattes kvalifikasjoner som psykisk helsearbeidere

De 19 lederne ved incestsentrene fortalte at de hadde til sammen 151 ansatte. Alle var fast ansatt med vanlige lønninger, og ingen var ubetalte frivillige arbeidere. 135 (89 prosent) av de ansatte var kvinner og 16 (11 prosent) var menn. Alderen varierte fra 29 år til 62 år, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Av de 151 ansatte hadde 97 (64 pro- sent) en bachelorgrad eller mer som utdan- ningsnivå. Gjennomsnittlig ansettelse var sju år, med en spredning fra ett år til 20 år. Arbeidet ble beskrevet som krevende, og mange ansatte valgte å ta en pause etter fem år på grunn av fysiske plager som mageproblemer, stivhet i nakke og rygg og andre smerter. Det å ha nattevakt ble beskrevet som krevende. Ansatte som holdt ut over mange år, ble sett på som en stor ressurs og skapte en følelse av kontinuitet, tillit og trygghet for de utsatte som ofte trenger mange år for å gjenopprette en krenket verdighet.

 

Da incestsenterbevegelsen i Norge begynte midt på 1980-tallet, hadde alle de som arbeidet på sentrene, personlige erfaringer med seksuelle overgrep. Det var en del av deres filosofi, utsatte skulle hjelpe andre utsatte. Dette er nå endret. Det å ha person- lige erfaringer med seksuelle overgrep er ikke lenger en nødvendig kvalifikasjon for å bli ansatt. Fire av sentrene spurte ikke de ansatte omdette i det hele tatt og så på dette som et personlig anliggende, mens 15 av sentrene spurte om dette i intervjuene. Dette gjorde de fordidersom søkerne hadde slike erfaringer, måtte lederne forsikre seg om at dette av noe som var bearbeidet på en tilstrekkelig måte. De 15lederne som spurte de ansatte om personlige erfaringer med seksuelle overgrep, svarte at 53 av 110 ansatte (43 prosent) hadde vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, men at disse hadde bearbeidet sine traumer på en til- strekkelig måte. Studien spesifiserer ikke hva slags seksuelle overgrep de har erfart. Dette synes å tyde på at det å ha personlige erfaringer med seksuelle overgrep ikke blir sett på som en direkte ulempe for å bli ansatt, men kanskje heller som en fordel i arbeidet med å hjelpe personer å gjenopp- bygge en krenket verdighet. To av de ansatte, Pia og Sally, reflekterer over dette og forklarer det slik:

Mine egne erfaringer med å ha vært utsatt for seksuelle overgrep kommer frem helt naturlig i måten jeg uttrykker meg på. Det gjør ofte en stor forskjell. De jeg snakker med kan føle det, de kjenner det i stemmen min, måten jeg uttrykker meg på, ordene jeg velger, og vi forstår hverandre veldig ofte gjen- nom en felles erfaring. (Pia)

 

Jeg tenker at når man har et reflektert forhold til sine egne erfaringer med en krenket verdighet, kan man gå mye len- ger i en samtale. Jeg tror jeg er i stand til å lytte og snakke på en helt annen måte enn den som ikke har erkjent sin krenkede verdighet. Jeg tror utsatte for seksuelle overgrep kan føle dette når de kommer her, og det er ofte derfor de velger å komme hit. Vi er i stand til å ta en negativ erfaring og snu den til noe positivt ved å gjenopprette en krenket verdighet. (Sally)

 

Det at 43 prosent av de ansatte ved 15 av de 18 incestsentrene har personlige erfaringer med seksuelle overgrep, er antagelig en høy- ere utbredelse enn generelt i befolkningen. En studie foretatt av Mossige og Stefansen (2007) viste at 22 prosent av jentene og 8 prosent av guttene hadde erfaring med en mildere form for seksuelle overgrep, og at 15 prosent av jentene og 7 prosent av gut- tene hadde erfart en mer alvorlig form for seksuelle overgrep, mens 9 prosent av jen- tene hadde opplevd voldtekt eller forsøk på voldtekt. Utvalget i denne studien bestod av 7033 elever ved 67 ulike videregående skoler i Norge.

 

Alle ansatte ved incestsentrene som har hatt personlige erfaringer med seksuelle overgrep, var forventet å vise at de hadde jobbet seg gjennom egne barndomserfaringer og være i stand til å sette ord på egen krenket verdighet. De som hadde slike erfaringer, syntes å vise større evne til å forstå overgre- pene som ble fortalt dem på sentrene, på et dypere nivå enn ansatte uten slike erfarin- ger. Deres erfaringer synes å gi dem en evne til å relatere seg til fortellinger om overgrep på en meningsfull måte, og være tålmodig med hensyn til hvor lang tid det tar for å gjenvinne en tapt verdighet. Linda, som har værtansatt på et av senterne siden oppstart i 1986, konkluderer med at det å ha evne til å relatere seg til smerten som utsatte viser i samtaler,er meget viktig i det psykiske hel- searbeidet.

 

Når personer utsatt for seksuelle over- grep som barn viser meg deres smerte, vet jeg hvordan den smerten kjennes. Jeg har hatt den smerten selv. Jeg tror det er viktig. Jeg har lært meg å hånd- tere min egen smerte gjennom mange år med terapi, snakke åpent med andre utsatte, og det hjelper meg å klare å være tilstede når andre viser meg deres smerte. (Linda)

 

Överlien og Hyden (2003) sier at det å snakke med andre om seksuelle overgrep, å klare å sette ord på det ordløse og skape fortellinger, er viktige deler av helbredelses- prosessen for de som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

 

Diskusjon

Det å hjelpe personer som har opplevd ulike former for mishandling, krever å forholde seg til en krenket verdighet (Retzinger, 1995; Scheff, 2003). Det å forholde seg til en krenket verdighet, krever en stor porsjon med mot fra den utsattes side, som må for- holde seg til sin fortid og erkjenne sin kren- kelse til et annet menneske (Pettersen, 2002). Skårderud (2001) sier at mot hand- ler om å våge å dele seg selv med andre, og at mot er en relasjon som utvikler seg gjen- nom emosjonelt arbeid. Det å redusere en følelse av uverdighet krever at man utvikler en relasjon som tillater at personen med den krenkedeverdigheten kan vise mot nok til å vise ens innerste selv til andre. Skårderud og Ekern (1990) sier at personer som mangler mot til åsamarbeide med profesjonelle tera- peutiske institusjoner, blir ofte sett på som vanskelige pasienter. Følelsen av uverdighet er kilden tilmange vanskeligheter for persoer som søker hjelp, og synes å være relevant for et stort antall med personlige problemer  (Gilbert,  1998;  Harder,  1995;

Tantum, 1998).

 

Incestsentrene i Norge er ikke profesjonelle terapeutiske institusjoner og søker i stedet å være et supplerende lavterskeltilbud til slike institusjoner. De har fokus på å forholde seg til en krenket verdighet som personer utsatt for seksuelle overgrep strever med. Gjen- nom anerkjennelse og empati forsøker de ansatte ved incestsentrene å hjelpe de utsatte til en økt tillit til seg selv og andre. Dette gir også deutsatte en tillit som er nød- vendig for å erkjenne vanskelige følelser som skyld og skam. Dialogen mellom de ansatte og de utsatte legger vekt på å finne løsninger for å kunne håndtere daglige gjø- remål, og har ikke primært fokus på alle de negative aspektene ved denutsattes livshis- torie. Målet er å hjelpe de utsatte til å utvikle et positivt selvbilde over tid ved å gjenreise ens verdighet. Dette gjøres ved å være et medmenneske og holde fokus på hjelp til selvhjelp. En viktig del av det å arbeide med en krenket verdighet handler om mot, og det å støtte de utsatte til å ta kontrollen tilbake over eget liv og ta ansvar for egne valg gjennom trygghet, nærhet, kjærlighet, tilhørighet, anerkjennelse og respekt.

 

Implikasjoner for psykisk helsearbeid

Dette er en begrenset studie basert på data innsamlet gjennom intervjuer med 13 ansette ved ett incestsenter og en spørreun- dersøkelsebesvart av 19 ledere ved landets 20 incestsentre. Studien har ikke klart å identifisere lignende institusjoner i andre land, og det kan synes som om incestsenter- bevegelsen er et norsk fenomen. Denne begrensningen må være med i vurderingen ved lesning av denne studien.

 

Det er viktig å understreke avslutningsvis at mange utsatte har betydelige psykiske hel- seproblemer og emosjonelle problemer på grunn av seksuelle overgrep de opplevde som barn, mens andre utsatte synes å ha mindre problemer etter overgrepene. Delta- gerne i studien uttaler seg ikke på vegne av alle utsatte, men på bakgrunn av egne erfa- ringer. Siden verdighet i denne studien blir definertsom «an internal state of peace that comes with the recognition and acceptance of the value and vulnerability of all living things» (Hicks, 2011:1), og både sosiale og moralske faktorer er involvert i hvordan denne «internal state of peace» er forstått, vil forståelsen av verdighet og uverdighet kunne variere fra en kultur til den neste (Wo, 2005). Til tross for disse begrensingene er det mitt håp at studien vil være et bidrag til psykisk helsearbeid for personer med en krenket verdighet som har opplevd seksuelle overgrep som barn.

 

Referanser

De forente nasjoner (1948). United Nations Universal Declaration of Human Rights. Hentet fra http:// www.un.org/en/documents/udhr/index.shtml.

DeVine, R. A. (1980). Sexual Abuse of Children. I K. Mac- Farlane, & B. McComb Jones (red.). Sexual Abuse of Children: Selected Readings. US Dept ofHealth and Human Services, DHHS-publications (OHDS) 78- 30161.

Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosiono- mer, vernepleiere og velferdsvitere (FO) (2012). Yrke- setisk grunnlagsdokument for barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Hentet fra https://www.fo.no/getfile.php/01%20Om%20FO/Hefter%20og%20publikasjoner/Yrkese- tisk%20grunnlagsdokument_2015.pdf.

Gibbs, G. R. (2002). Qualitative Data Analysis. Explorati- ons with NVivio. Berkshire: Open University Press.

Gilbert, P. (1998). Shame and Humiliation in the Treat- ment of Complex Cases. I N. Tarrier, A. Wells, & G. Haddock (red.), Treating Complex Cases: The Cogni-tive Behavioural Therapy Approach. Chichester: Wiley.

Harder, D. W. (1995). Shame and Guilt Assessment, and Relationships of Shame-Proneness and Guilt-Prone- ness in Psychopathology. I J. P.,Tangney, & K. W.Fisher (red.), Self-Conscious Emotions: The Psychology of Shame, Guilt, Embarrassment and Pride. New York: Guilford Press.

Helland, H. K. (2010). Selvhjelp, betyr det at jeg må gjøre alt selv? Oslo: Støttesenteret mot

Incest Oslo.

Hicks, D. (2011). Dignity. The Essential Role it Plays in Resolving Conflicts. New Haven: Yale University Press.

Hildebrand, E. (1983). Terapi af Voksne Kvinner, som har vært Utsatt for IncestuøsOvergrep i Barndommen. I

L. Backe (red.), Incest. En Bog om Blodskam. Køben- havn: Hans Reitzel Forlag.

Incestsenteret i Vestfold. Hentet fra http://incestsente- retivestfold.no/.

International Federation of Social Workers. (2012). State- ment of Ethical Principles. Hentet fra:http://ifsw.org/ policies/statement-of-ethical-principles/.

Kirkengen, A. L. (2001). Inscribed Bodies. Health Impact of Childhood Sexual Abuse. Dordrecht: Kluwer.

Krivacska, J. (1990). Child Sexual Abuse and its Preven- tion. I M. E. Perry (red.), Handbook in Sexology.

Volume VII. Amsterdam: Elsevier.

Mossige, S., & Stefansen, K. (red.) (2007). Vold og Over- grep mot Barn og Unge. En Selvrapportsstudie blant Avgangselever i Videregående Skole (Rapport 20/7). Oslo: Norsk Institutt for Forskning om Oppvekst, Vel- ferd og Aldring (NOVA).

Mrazek, P. B. (1981). Definitions and Recognition of Sex- ual Child Abuse: Historical and Cultural Perspecti- ves. I P. B. Mrazek, & C. H. Kempe (red.),Sexually Abu- sed Children and their Families. Oxford: Pergamon Press.

Møller, L. (2008). Anerkjendelse i Praksis – om Udviklings- støttende Relationer. København:Akademisk Forlag. Pettersen, K. T. (2002). Å Leve Etisk er åVelge Seg Selv. I J.

Lundstøl (red.), I Dannelsens Tegn, Profesjonell Selv- forståelse i Arbeid med Mennesker. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame Within The Context of Child Sexual Abuse. An Existential-DialogicalPerspe- ctive of Social Work Within the Settings of a Norwe- gian Incest Centre (doktorgradsavhandling). Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Pettersen, K. T. (2013). Working with dignity: A study of the work done within Norwegian incest centres.

Social Work and Social Sciences Review. An Internatio- nal Journal of Applied Research, 16(1), 7–18.

Retzinger, S. M. (1995). Identifying Shame and Anger in Discourse. American Behavioral Scientist, 8, 1104–

1113.

Scheff, T. J. (2003). Shame in Self and Society. Symbolic Interaction, 2, 239–262.

Sennett, R. (2003). Respect in a World of Inequality. New York: W. W. Norton & Company.

Skårderud, F. (2001). Skammens Stemmer – om Taushet, Veltalenhet og Raseri i Behandlingsrommet. Tids- skriftet for den Norske Lægeforening, 13, 1613–1617.

Skårderud, F., & P. Ekern (1990). Den Vanskelige Pasient – Eller den Vanskelige Relasjon? Tidsskriftet for den Norske Lægeforening, 7, 851–853.

Svedin, C. G. (1999). Sexualla Övergrep mot Barn. Defini- sjoner och Förekomst. Stockholm: Socialstyrelsen. [Sexual Abuse of Children. Definitions and preva- lence].

Tantam, D. (1998). The Emotional Disorders of Shame. I P. Gilbert, & B. Andrews (red.), Shame: Interpersonal Behaviour, Psychopathology and Culture. New York: Oxford University Press.

United Nations Universal Declaration of Human Rights (1948). Hentet fra http://www.un.org/en/docu- ments/udhr/index.shtml.

Wo, E. B. M. (2005). Shame and Guilt Societies: Anthropo- logical Perspectives on Psychoanalytical Theory. Ale- xandria: Washington House.

Överlien, C., &/ M. Hydén (2003). Work Identity at Stake: The Power of Sexual Abuse Stories in the World of Compulsory Youth Care. Narrative Inquiry, 13, 217– 242.